| I was made to love magic |
[24 Oct 2006|01:24am] |
Helgen har vært rimelig magisk.
Vesle ![[info]](http://l-stat.livejournal.com/img/userinfo.gif) ponedelnik tilbrakte fredagsnatten i leiligheten på Bygdøy. Vi så russisk sci-fi fra 1920. Stumfilm med meget monoton pianomusikk, uforståelige gester og utallige åpenbare lovprisinger av Sovjetunionen.
Bruktmarked under Vaterlands Bru er saker! Tre fotoalbum ble kjøpt. Eldgamle, visst. Ett med herlige bilder av diverse unge mennesker på tur i norske fjell og daler. 50/60-tall. De to andre med bilder fra sent 1800-tall, kan det tenkes.
To Allers-blader fra sekstiårene.
Alt var så meget bedre før!
Jeg skal dekorere veggene mine med de flotte sakene. Jeg skal få hyperkoselig rom. Lover. Gled dere!
( En fantastisk hendelse bestemte seg for å skje meg da jeg sto i kø for å gå på Nesoddbåten på lørdag aften. )
Deretter bar det videre til Karen. Der veltet det plutselig inn en hel haug med ukjente mennesker, deriblant ei kinesisk jente og ei tysk jente. Sistnevnte hadde nøyaktig likt skjørt som meg. Og kul lue som jeg fikk prøve. Jeg fikk forresten også høre at jeg var "as beautiful as ever" med den, og senere fikk jeg dette bekreftet - dette at noen synes jeg er vakker. Jeg ble rent forfjamset og gjemte meg bak min paraply. Slik kost! Ikke hverdagskost. Feiekost. HØHØ. Tenk, for en dag! Først roser fra fremmede, vakre gutter, dernest gulrotkake fra Himmelen og komplimenter i hytt og pine.
Mett og fornøyd satte jeg meg på bussen som førte meg til båten, i god tro om at dagens spenningskvote var fylt.
( Så feil kan man ta. )
Jeg humret litt for meg selv før jeg trikket min vei opp til Gisken og utnyttet hennes gjestfrihet.
Jeg ble forøvrig ikke det minste skremt av "Fritt Vilt". Ikke én eneste gang skvatt jeg. Og jeg prøvde ikke engang å være barsk. Sånn går det når man er oppvokst med en 3 år eldre storebror som er redd for å se skrekkfilmer alene når han er 9.
|
|
| antihygiene |
[20 Oct 2006|11:17am] |
jeg sier bare at
jeg gleder meg til den dagen
putetrekket
slutter å hviske "forræder"
hver gang jeg graver ansiktet mitt
ned i
det
sluker hjertet mitt rått
-
men jeg bare sukker
kniper øynene igjen
skjærer meg i tommelen med brødkniven
lar hudfoldene brette seg ut
til røde lepper
kysser meg selv
-
kravler krøpling
under dyna
lar meg
forføre
av drømmer
om hvordan det ville vært
å hate deg
|
|
| Ting. |
[12 Oct 2006|11:35am] |
(Click here to post your own answers for this meme.)
| ✓ I miss somebody right now. (My friends. Good company. I feel lonely.) |
✓ I don't watch much TV these days. (I keep forgetting. Last night, I was supposed to watch TV just for the sake of it, but then Frøydis came round instead, and all was glorious.) |
✓ I own lots of books. (And I love them. And there shall be more!) |
| ✓ I wear glasses or contact lenses. (Glasses, glasses!) |
✓ I love to play video games. (<3) |
× I've tried marijuana. |
| × I've watched porn movies. |
✓ I have been the psycho-ex in a past relationship. (Probably. I mean, I am a pshycho. NUTCASE. No use denying that.) |
✓ I believe honesty is usually the best policy. (Note: Usually. I've recently been burned by loads of lies from the one person I thought I could trust more than anyone, so, yeah, at the moment, I'm kinda pro truth.) |
| ✓ I curse sometimes. (I curse loads when I'm with Ina. And when I'm stressed or upset or angry or in pain.) |
✓ I have changed a lot mentally over the last year. (I think I've become even less afraid to state my opinion, and better at handling confrontations.) |
× I carry my knife/razor everywhere with me. |
( it goes on... )
|
|
| finito |
[12 Oct 2006|02:18am] |
I.
nå kan de skjulte kameraene skrus av
nå kan en halvberømt programleder med
den obligatorisk overdimensjonerte barten og det sleske gliset
komme leende
med blomsterbuketten
og ditt beklagende ansikt
dine åpne hender
som ikke vil annet enn godt
som ikke ville være med lenger
er rett bak ham
rett bak
II.
nå må den da være slutt.
ja.
jeg er sikker.
hver eneste gang
er jeg helt sikker.
jeg sitter på bussen og hører på filmmusikken
presser hodet mot vinduet mens blader som ikke vil dø
strekker seg mot meg
musikken
til scenen jeg vet vil gli over i rulletekst
smyger seg over ørene mine
jeg nikker og smiler
sukker
fornøyd med manus
for filmen slutter nå.
straks.
straks.
jeg sitter bare og venter på din
punchline.
(og du vil få priser for skuespillerinnsats)
III.
nå har jeg sovet for lenge.
jeg er uthvilt.
det er nok nå.
jeg kommer til å våkne
i det gamle rommet
som var for lyst for oss
vi våknet alltid for tidlig
jeg ble ofte brutalt revet ut
av vonde drømmer på denne måten:
sola som steker kyss på føttene våre
filmstjerneglimtet i dine lukkede øyne
det falmede rosa glansbildesmilet ditt.
jeg har mareritt lenge nok nå
og venter
på å kjenne dine negler
i mine øyne
(jeg har hørt at
hvis man dør i drømme så
dør man i virkeligheten
jeg lurer på om det fungerer
andre veien
også)
|
|
| Ordentlig rødt hår og spillejobb |
[10 Oct 2006|12:34pm] |
|
Har farget håret på nytt. Nå er det ORDENTLIG rødt, sånn som på brukerbildet mitt, omtrent. JESS. Score!
Forresten så skal jeg spille på åpningen av kunsutstillingen til Inger'n i morgen. Rælingen Rådhus, halv sju. Piano og gitar. Skal spille i et kvarter. (Og jeg får 1000 kr for det. Ja, du leste riktig. TUSEN. Det helt vilt. For vilt. Nesten så jeg ikke vil ta det imot. Shitazz. Det hadde vært mer logisk om det hadde vært 100. Jeg blir ikke overrasket hvis Inger'n har tatt feil, nei. Gitt.)
Men hei, kom og se hvis dere vil. Det er jo fin superutstilling og greier! Jess. Utstillingen varer i... Øh, vet ikke hvor lenge, så den kan man jo komme og se på en annen dag hvis man vil, men jeg spiller bare i morgen. Siden det er åpning og greier. Ja. HURRA!!!! 1 ! ! !
|
|
| Verkelegheita! |
[03 Oct 2006|11:08pm] |
( Eigentleg. )
Men jeg har kjøpt enda rødere hårfage nå, da.
Spørsmålet er om jeg kan farge det røde over det brunrøde sånn, uten videre? I morgen, f. eks.? Noen som har erfaring med dette?
|
|
| Ihihiknizfniz. |
[03 Oct 2006|12:31am] |
| [ |
mood |
| |
 fniz |
] |
Jeg våknet halv ett i dag av at damen fra Barnas Dag AS ringte meg for å lovprise min jobbinsats. Hun hadde vært og hentet ansiktsmalingen hos Tanum i dag, og skrøt av at kunden var så fornøyd med meg. Hun sa at jeg "selvsagt" skulle få en times ekstra betaling for alt styret og rotet. Hun andre som jeg skulle male med dukket nemlig ikke opp, og var ikke å få tak i på telefon. Så da var det 250 kr ekstra - bare fordi jeg har vett nok til å bruke ansiktsmalingen de hadde til salgs i butikken, og selv om jeg ikke kom igang med malingen før en halvtime etter at jeg egentlig skulle ha begynt. PHEW. Det var hvertfall en veldig fin start på dagen. Jeg ble max glad!
Loka alt for meget på datamaskinen, spiste en tørr brødskive med Prim før Ina og jeg impulsivt bestemte oss for å møtes kl halv seks i byen. Hun pratet, jeg lyttet, jeg spiste og pratet, hun lyttet. Deretter shoppet vi litt diverse. Jeg har nye, fintøffe sko, hurra! Jeg håper de er varme og vanntette. Hvis de ikke er sistnevnte, løser antageligvis litt gaffateip problemet.
Og så har jeg en kjempefin hemmelighet som er superhemmelig og superkul og som bare Ina og jeg vet om, og ingen andre får vite om den før... Ja. Dere finner det nok ut etter hvert, miiihaa. Og det er sikkert ikke det dere tror engang. Hihi.
(Ina, du får ikke si det til noen (enda)!)
I morgen skal Ina og jeg se "Walk the line" og spise mat og le oss skakke, sikkert.
Ina er fin'a. Virkelig. En av de beste personene jeg vet om. Hurra for Ina! :D
|
|
| Juhu. |
[01 Oct 2006|11:05pm] |
| [ |
mood |
| |
 weird |
] |
Jeg har oppdaget at jeg virkelig ikke egner meg som student. Tjohei. Jeg bare vaser og fjåser og klarer ikke lese pensum. Ikke nok til å kunne skrive førsteutkast til oppgaven som visstnok må leveres innen kl 3 i morgen for å få hele skiten godkjent. Tror jeg. Egentlig vet jeg ikke helt hva konsekvensene blir, meeen hvis det medfører at jeg stryker eksamen, so be it. Jeg kan nedbetale lånet senere. Klarer jeg ikke skrive oppgave, klarer jeg det ikke. Ikke når jeg ikke har noen forutsetninger for å vite hva jeg skal skrive. Jeg har ikke klart å lese pensum fordi jeg bare har vært kjempetrøtt og ukonsentrert i sånn, 5 uker nå. Jeg visste at jeg kom til å være slapp etter kyssesyken, men Ostus Kristus, da! Jeg klarer såvidt å lese skjønnlitteratur, og da er det ille. Jeg er lei av å være trøtt hele tiden, selv om jeg har sovet lenge nok. Jeg burde kanskje begynne å legge meg tidligere...
Jeg skal slutte på UiO og begynne å jobbe i barnehage i januar. Jeg tror jeg får veldig mye mer ut av nettopp det akkurat nå i denne fasen av livet, så får jeg heller se hva jeg gjør til høsten. Jeg gleder meg så utrolig mye til å jobbe med barn. Og jada, jeg går ut ifra at jeg får en jobb i en barnehage. Et eller annet sted må de vel trenge meg?
Skal bare bestå Exphil og Teaterhistorie først, så jeg slipper å betale hele lånet, ettersom det er to fag jeg faktisk har peil på. Litt, hvertfall.
Men, no worries. Det ordner seg. Jada.
Det var gøy å ansiktsmale på Tanum! Sånn, bortsett fra at jeg var så trøtt at jeg såvidt klarte å sitte i stolen uten å sovne. Jeg måtte hele tiden passe på å sperre opp øynene. Men, aww. Og, hun jeg skulle male sammen med dukket rett og slett ikke opp. Hun hadde alle malesakene. Vet fortsatt ikke hva som skjedde med henne. Skummelt. Heldigvis hadde de noen greier på Tanum, men dæven, det var lavkvaliet. Sånn, karnevalgreier. Og når malingen tørket, ble den ekkel og stiv, så det kom noen barn løpende tilbake og krevde våtserviettene jeg var lur nok til å ta med. Og jeg måtte kjøpe tre svamper for 50 kr pr stykk på en Spa-butikk. Men det ordnet seg. Barna ble fornøyde. Det er artig hvor gærne noen foreldre blir når de ser det er gratis ansiktsmaling på gang. "Nåmiiin, Olga, kan du ikke bli malt som en pusekatt? Da blir du så søt og kan mjaue og så kan du vise deg frem for pappa. Vil du ikke det, da?" Det er like før de bestikker dem. Men barna jeg malte, ble greie, da. Og det var gøy å prate med dem. Det er morsomst når barna er snakkesalige og forteller om pusekatter og barnehage og ja. De fleste er veldig sjenerte, da. Det er gjerne de som er litt eldre som er pratsomme. Men det var to små søstre som ble tiger&løve som hele tiden kom løpende tilbake til meg og ville ha mer maling. Jeg malte poter på hendene deres og knurret til dem og hurra.
Søte, søte barn. Aww. Og flere av jentene sa at de ville ha stjerne som jeg hadde (les: pålimte gullstjerner under øyet), og prikker under øyenbrynet. Det var ei jente på rundt 10 år som var fra Kirkenes som fortalte at hun var datteren til en FrP-politiker, og hun skulle på "åpningen av Stortinget", som hun sa. Jeg spurte om jeg hadde gått glipp av noe, om Stortinget har vært stengt. Hun smålo og sa at det skulle være en slags festmiddag hvor kongen skulle holde tale. Hun var veldig søt, i grunn. Hun ville ha "sånn som du har", hihi. Prikker og stjerner. Jeg ble ganske fra meg av gladhet. Ååå, så mange søte barn. Da hun gikk, sa jeg at hun måtte prøve å holde seg våken under talen, kniz.
Å! Og en dansk, slank dame i 30-årene ville ha "den lille sorte katt" på sin hånd. Hun fortalte at hun skulle løpe maraton i dag (søndag). Jeg fortalte at bestefaren min var fra Ikast. "Da kan vi kalle kattepusen for 'bestefar'!" Jeg fortalte at han het Charles. Hun smilte og sa "Bestefar Charles, da! Så!" Hihi. Og vi pratet om hvor bra København er. Å, jeg ble så glad. Best jobb, da. 250 kr i timen - for å glede folk. Åh.
Etter at jeg var ferdig med å male, dro jeg til Aker Brygge for å møte Daniel. Vi handlet inn til salat og rundstykker, og dro hjem til meg for å lage mat. Jeg måtte vaske opp masse før vi fikk begynt, så det ble litt sen middag. Men vi fikk da spist, og det var veldig godt. Vi så "Who framed Roger Rabbit", "Phantom of the Opera" (gaaaammel versjon ("In technicolor!")), første episode av "Black Books" (som vi forresten kanskje så aller først, når jeg tenker meg om) og til slutt "The Nightmare before Christmas". Sistnevte var enda mer fornøyelig enn de to andre, ettersom det viste seg at Daniel også kunne veldig mye av tekstene på sangene (og han har veldig bra sangstemme!), og at han er omtrent like stor fan som meg. Gøy. Ettersom Andreas var på Utøya i forbindelse med matteseminargreie med UiO, og jeg er redd for å sove alene, var Daniel snill (bortsett fra når han var voldelig...) og overnattet og passet på meg. Takk skarru ha, Daniel!
I dag sto vi opp sent, spiste resten av rundstykkene til frokost og så "The Mask", noe som også var artig. Hah, jeg hadde glemt hvor morsom/rar/teit/fantastisk den filmen er. Deretter så vi vel resten av sesong 1 av Black Books, trur eg. Andreas kom hjem da vi så siste episode, så han fikk også med seg noe, før han gikk inn på soverommet og gjorde matte mens Daniel og jeg spilte Marioparty. Det var utrolig fint ute da jeg fulgte Daniel opp til bussholdeplassen. Da jeg gikk hjemover gikk jeg med lukkede øyne og bare snuste inn høstlukta. Lufta er så kjølig og deilig og frisk, og bladene er så fine og aww. Jeg elsker høsten. Høsten miiin. Mm.
Hurra for bra helg!
Det er litt rart å bo sammen med Andreas. Ganske absurd og surrealistisk. Men vi kommer fortsatt godt overens og prater mye om hvordan vi skal ordne på best mulig måte sånn at vi unngår å lide mer enn vi trenger. Så, ting går vel greit. Det har hjulpet veldig å være sammen med gode venner i helga, både sammen med Snakes-gjengen og masse action på fredag og filmtitting med Daniel på lørdag/i dag, for da har jeg hatt andre ting å tenke på. Er ikke så lurt å sitte alene og sture og tenke og mimre. Da bjij æ bæjje tjist.
I morgen skal jeg sove lenge før jeg drar på forelesning fra 14:15-1600, og så skal jeg på impro-gruppe klokka 19. Det gleder jeg meg veldig til.
Hopplahei,
det ordner seg.
|
|
| SNAKES! |
[30 Sep 2006|10:35am] |
|
Det var helt fantastisk å møte alle dere fine mennesker i går kveld. Og hele opplegget rundt filmen og slangene og appalusen i salen og wah. Jeg ble så glad fordi folk er så snille og morsomme og fine. Redningsmennesker. Tusen takk, dere. <3!
(På bussen på vei hjem tenkte jeg faktisk "Jeg elsker vennene mine!". Tjohei.)
Nu er jeg skummelt trøtt grunnet en aldri så liten ...diskusjon mellom meg og Andreas i dag morges angående hvordan han har oppført seg i det siste, og meninger fra hans side som har kommet frem nylig. Jeg fikk ikke sove igjen etter at han dro (rundt kl 7), og jeg sovnet vel ikke før halv to i går. Mwhoooah.
Det er litt synd at jeg er såpass trøtt, tatt i betraktning at jeg skal sitte og male barnefjes i fire timer. Det krever, som alle vet, ekstrem konsentrasjon og presisjon. Jadda.
Jeg skal først male i Tanum i Karl Johan fra halv tolv til halv to, deretter Tanum i Oslo City fra to til fire. Kom innom hvis du vil bli tiger eller kattepus eller sommerfugl eller hvaaa du vil! Det hadde vært artig. (Og pust ut, jeg har våtservietter dersom resultatet ikke skulle bli tilfredsstillende.)
Mmm, godt brød med honning.
På tide å kle på seg og løøøpe.
|
|
|
[29 Sep 2006|04:39pm] |
( Fine sangtekster som passer litt for bra )
I går, på vei hjem (...) fra bussholdeplassen, leste jeg i "Kompani Orheim" mens jeg gikk. Jeg la merke til en eldre mann som rullet opp og ned gata i rullestol. Han trente armene. Jeg følte for å si noe til ham, men turte ikke.
Men så, da jeg nådde frem til porten, var han like ved. Han stoppet, så litt på meg og spurte om det var en spennende bok.
Jeg stoppet, smilte og svarte at ja, den er spennende.
Om det er krim?
"Nei, øh, det er vel drama eller noe?" sa jeg.
"Drama," gjentok han.
Jeg ville så gjerne si noe mer, prate om været, fortelle hva boka handler om, hva som helst. Han virket så ensom. Opp og ned i gata, langs høstbladhaugene. Jeg ville så gjerne gjøre ham glad, fortelle om dagen min, be ham fortelle om livet sitt.
Men så var han borte, og jeg mistet snakkeevnen og gikk inn.
Jeg er så trøtt. Og lei av å plutselig gråte og bare ikke fatte, egentlig.
Jeg kommer neppe til å klare å skrive noen oppgave innen mandag. Møwk. Jaja.
Jeg får hvertfall møte venner etterpå. Det gleder jeg meg til. (:
|
|
| The end. |
[29 Sep 2006|10:31am] |
|
Tjohei, da er oppsigelseskontrakten underskrevet, jeg skal finne et nytt sted å bo innen 2 måneder (er det noen som har lyst til å flytte sammen med meg? Noen snille som ikke røyker på meg og som vet hvem jeg er og slike ting), Andreas sier vi får sette pris på at vi hadde det så fint sammen før, men at vi aldri kommer til å få det så fint igjen, jeg føler meg merkverdig likegyldig. Det kommer nok, det kommer nok snart.
I går kjøpte jeg kjøleskapsoesi. Jeg ble glad, men overrasket over prisen. Tohundreogfemti kroner. Men det var gøy å fikle med, da. Hvis jeg finner et stort nok kjøleskap ein stad.
Jeg lagde litt, da. Noe litt artig? Trist? Vet ikke. ( Jeg skrev: )
Og jeg kjøpte noe av Jon Fosse. Skodespel i tekstformat, jee. "Svevn" og "Varmt". Det var egentlig litt på måfå, for jeg elsker Jon Fosse, og så så jeg boka og måtte bare slå til.
Og så viser det seg at "Svevn" handler om å flytte sammen. Heh. Og dere veit, Jon Fosse er ikke akkurat verdens mest optimistiske. Åneida.
Ja. Hva kan man si?
En surveygreie! Fra snesommer.
( Spørsmål på engelsk, svar på norsk )
Hva mer er det å skrive?
Jeg vet ikke om jeg rekker forelesning. Vet ikke om jeg orker å dra. Er redd for å bare begynne å hulke i forelesningen. Føler meg ikke helt bra. Vondt i hodet og kvalm i hele meg. Men jeg er ikke trist. Jeg tror jeg sluttet å være forelsket i ham for noen uker siden. Da smerten begynte.
Her om dagen leste jeg gjennom oppføringene på vennelista mi, og tenkte at det er så flott hvor store kontraster man finner. Hvordan en persons dag har bestått av begravelse og sorg, og en annens har bestått av pur lykke og bandkjærleik. Og jeg tenkte at jeg er så glad for at jeg vet om så mange fine mennesker. Det hjelper.
Takk for at dere er så fine, folk.
Jeg er sulten. Og trøtt. Jeg er alltid trøtt. Uansett hvor mye jeg sover. Urettferdig, er det. Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Jeg må skrive førsteutkast til oppgave. Egentlig vet jeg at jeg klarer det fint, bare jeg orker å lese noe annet enn Den Vaqure Skøndlitterautuur som med djevelsk sluhet og ei hulders sjarme lokker meg vekk fra pensum. Kjedelige pensum. Førsteutkastet skal være maks fire sider, da, så jeg bør vel klare å klusse ned noe. Men problemstillinghvafaenarghorkerikketenkebleh.
Men det går nok bra, skal dere se.
Kan vi ikke bare bygge et fint hus i en blomstereng og bo der, alle sammen? I blå og grønne og lyselilla rom, og dele verdens største kjøkken og ha verdens fineste ørelappstoler, og alle skal leve i harmoniiiii. I skogen som er like ved trikken som fører oss hvorenn vi vil. Ja.
Jeg gruer meg litt til vinteren, egentlig. Sterkest minner. Skjerfet han strikket til meg. Hastige avskjeder på dørterskelen før han løper ut i kulden, vekk, ut i mørket.
Eller kilingen i magen når jeg ventet på ham, og satt meg ved pianoet for å late som om jeg var opptatt, og så ham i øyekroken da han gikk forbi vinduet. Jeg spratt opp og løp til mot døra, ventet til han ringte på, åpnet, slapp kulden inn.
Jaja.
"Akkurat nå..."
Hm.
|
|
|
[28 Sep 2006|10:57am] |
|
Og endelig kom høstregnet.
|
|
| Å holde seg oppe |
[28 Sep 2006|10:39am] |
Jeg sitter under den hvite dyna med turkisblå snirkler under som vi ble enige om å kjøpe den gangen han var villig til å ofre det han hadde for meg, da han hadde tid, og da vi var oss, slik man er fra en høst til den neste.
Skuldrene mine er bare, og høsten sniker seg gjennom åpningen i vinduet og legger rolig milde, kjølige hender over dem.
Gårsdagen var en berg-og-dalbane uten like. Lite søvn, mye iskaffe. Kvalme og håpløshet og piggtrådnerver som nekter å vise nåde.
Jeg møtte Ina. Tøffe Ina som alltid løfter meg litt opp fra meg selv, fordi hun simpelthen ikke lar meg vasse rundt i selvmedlidenhetspytten jeg alltid bærer inni meg. Hun var den faste, virkelige ettermiddagen, og hun tok meg vekk fra formiddagens surrealisme.
Jeg ble varm inni meg da hun pratet om at hun og kjæresten skal flytte sammen, at de har funnet et sted. Hun sa den ikke var så veldig fin, leiligheten, men den er levelig. Jeg tenkte at det ikke har noe å si hvordan den ser ut, om veggene og vinduene er slitte og grå. Det som betyr noe er hva de fyller den med.
"Lillefot og vennene hans" ble ikke helt den samme fordi hennes far og bror pratet og tullet og sloss og forstyrret og ba meg hente vann, men det var verdt det på grunn av gledesbølgene som skyllet over meg da jeg så at broren ikke var redd for å holde i hånden til faren, selv om han er 14 år og ellers prøver å tøffe seg for venninnene til storesøster. I så fall er det noe av det modigste jeg har sett i den sammenheng.
Jeg tenkte at det finnes mennesker som virkelig bryr seg. Det finnes ekte, ubetinget kjærlighet.
Den var ikke helt den samme fordi jeg hele tiden assossierte alt med Situasjonen, og når jeg ikke reagerte som et lite barn ved å veive med armene og komme med merkelige utbrudd (NÅMMIN PETRII! AIAI! DAKAR! HJEEEELP JEG TØR IKKE SEE!), gråt jeg stille inni meg, men det var egentlig bare fint, for da rustet piggtråden litt, smuldret opp.
(Den var ikke helt den samme, men scenen hvor de endelig når målet sitt, når sollyset skyller over dalen, gir meg fortsatt fantastiske frysninger og tårer langt inn i øyehulen og videre ned.)
Jeg hoppet munter på bussen mot sentrum og ble lykkelig av Big Bang og tankefull av Ole Pramli, møtte Daniel og gikk på kjøleskapspoesijakt uten tilfredsstillende resultat.
Abelstatuen var omkranset av ungdommer jeg ikke kjente, Jannickes venner. Jeg følte meg som en inntrenger, men hadde heldigvis Cat og Daniel og Dan. De ga meg kjeks og lo av meg på den fine måten, og jeg blir alltid like forbauset når folk syns jeg er morsom. Det er fint med litt variasjon i mennesktyper av og til, og det er fint å få folk til å le. Noe av det fineste.
Jeg har aldri vært på pub før, tenkte jeg, men så kom jeg på at jeg har vært på pub i Island, hvor jeg kjøpte min første halvliter, og jeg har vært på Møllers, men jeg har aldri drukket øl på Maiden. Det føltes rart, men jeg ignorerte min egen fornuft og slo ihjel moralen om at dette, Andrea, dette er ikke helt stuerent, du har baktanker, du har ikke rent mel i posen, du har suspekte grunner til å ønske å innta alkohol, pass deg nå! men jeg ville bare bli munter og lett og syntes ikke det smakte så rent ille. Jeg ble ikke mer enn litt rød i kinnene og sjanglete i gangen, men jeg følte meg lettere, og smerten som tidligere på dagen hadde overdøvet alt, ble bedøvet og dysset ned.
Munterheten varte hele kvelden, selv da jeg møtte ham på National for å ta bussen hjem, selv på bussen smilte jeg, og vi pratet om oss selv. Gutten og jenta bak oss syntes jeg var morsom da jeg komplimenterte en gutts såkalte "buss-stoppende bussbrøl", og hun lo enda mer da jeg fortalte Andreas om den gangen jeg selv brølte til bussen og fikk den til å bråstoppe selv om den var ti meter unna meg. Jeg snudde meg og smilte til den søte jenta, og fikk bare sett glimt av gutten i bussvinduet. Og jeg tenkte at siden de hørte meg fortelle dét til Andreas, hørte de vel alt annet også, og jeg håper at de er fine kjærester og tar vare på hverandre og tenker på det Andreas og jeg snakket om, og kanskje snakket om det under dyna i går kveld og fant ut at slik, slik skal det ikke bli med oss.
Jeg sa "Hadet!" til dem da vi hoppet av. Hun smilte og jeg glødet.
Vi pratet om å fortsatt bo sammen. I min berusede munterhet og optimisme foreslo jeg at joda, vi kan vel prøve, vi kan vel fortsette å bo sammen? Romkamerater "med benefits" - hvis vi skal forbli boende her, da, javel, men ikke åpent forhold, neivel? Jeg fikk et kirsebærdrops og sa at jeg nesten fikk orgasme, han sa at jeg kunne få hele boksen og ta den med overalt.
Jeg har allerede nok drops i veska mi, svarte jeg og tenkte på at jeg burde få fjernet alle de forskjellige dropsene som ligger sammenklemt og klissete nederst ytterlomma.
Hva er vi da, spør jeg, og han sier at vi skal diskutere det i kveld. Hvis vi bor sammen og gjør kjæresteting, men ikke får være på utkikk etter andre, da er vi vel kjærester allikevel?
Det hadde vel kanskje ikke vært så ille å bo for seg selv, tenker jeg. Da kan jeg klistre tegninger og bilder og plakater på veggene, stable alle bøkene mine, finne frem alt som er mitt - endelig være meg igjen, bare meg. Jeg tror ikke jeg har vært dét på en stund.
Jeg kan rydde og vaske bare etter meg selv, jeg kan ha en stor seng som venner kan overnatte i hvis de vil, jeg kan stjele ørelappstolen i andre etasje på Akademika fordi det var den jeg nesten sovnet i da jeg var så trøtt at jeg ikke orket reise meg opp og dra hjem, jeg satt bare og stirret på alle menneskene som kom og gikk, klarte ikke konsentrere meg om å lese Ambjørnsen, stort sett fordi jeg ikke fant så veldig mye om kjærlighet bortsett fra i én novelle som forøvrig fikk meg til å strigråte der jeg satt og halvsov.
Jeg tar meg selv i å hele tiden bla febrilsk i bøker for å finne en setning, noen ord, et dikt, en tanke, en hel novelle som bare handler om kjærlighet. Jeg vil kjenne på smerten og (inntil videre) leve på andres glede, fiktiv eller ei. Inntil videre.
Og jeg sitter her under snirkeldyna med høstkulden på skuldrene og tenker at jeg tar meg vann over hodet nå, skriver om ting jeg egentlig ikke forstår, bruker for store ord, og plutselig, i et øyeblikk av svakhet omkranset av minner, går det opp for meg hva som egentlig har hendt de tre siste ukene, hva som virkelig foregår. Så forsvinner bedøvelsen fra i går kveld, og jeg kjenner at hjertet sakte - og mot min svake vilje - sklir nedover mot magemørket, og jeg tenker desperat IKKE FALL. Ikke fall.
Og merkelig nok, merkverdig nok, utrolig nok, har jeg krefter til å forsiktig dytte det rødsorte, kantete spurvehjertet på plass igjen.
Det finnes så mange fine steder i verden, så mange fine mennesker, tanker, ord, sanger, smil, og strengt tatt bør det ikke være verdens største problem for en jente som egentlig bare er snill og alltid føler for mye og rett og slett har for mye i seg av alt, å få oppleve litt ordentlig magi og eventyr.
Uten å måtte falle.
|
|
| Forresten: |
[26 Sep 2006|11:58am] |
Her er sangen som jeg i en tidligere post skrev at gjorde meg trist (og jeg linket til teksten):
We Do Not Belong Together.
Den er kjempefin. Og passer så utrolig skummelt godt til Situasjonen. Den er fra en eller annen musikal. Yep.
I natt/dag morges våknet jeg av at Andreas satte seg opp i senga og begynte å hale og dra i dyna mi. Han sa han bare skulle "finne rammene hans, de du lånte". Jeg spurte hva jeg skulle bruke rammene til. "Til å vise," sa han. "Vise hva?" spurte jeg. "...OK, da, så har jeg drømt det."
Litt skummelt at han ikke innså at han hadde drømt det før etter jeg hadde utspurt ham en del. Hva om han en natt våkner i drømme og tror at jeg er hans verste fiende, og han denger løs på meg? Hjelpes.
Og jeg er visstnok veldig pen uten briller, sittende paff på et badegulv med ene armen på dolokket, skjelvende og rar. Hah.
Kanskje jeg skal legge ut de fine bildene av meg, kanskje? Hmhm.
|
|
|
[25 Sep 2006|07:29pm] |
( Geek/Dork/Nerd test )
Endre er søt og snill og taper i Mario Party men vinner i Burnout og spiser ikke så mye pizza.
Jeg er max trøtt. Jeg er ikke annet enn trøtt om dagen. Jeg sover dårlig om natten og lenger enn jeg burde om morgenen, noe som fører til at jeg blir uopplagt og får hodepine.
Just nu sitter jeg på lesesalen i Fysikkbygningen. Andreas sitter omtrent 10 meter unna meg. Det er nemlig ikke datamaskiner på raden han sitter ved. Dessuten hadde han neppe likt at jeg satt supernærme. Han hadde bare blitt distrahert. Isted, da jeg satte meg her og ante fred og ingen fare, kastet jeg tilfeldigvis et blikk i den retningen han satt fordi det kom en lyd derfra eller noe, vetke, og der satt han og stirret på meg. Gisp, lizzm. Jeg ble glad og gjemte meg.
Når vi kommer hjem skal vi lage creme brulée. Tror jeg. Hvis det ikke er krise at fløten gikk ut 22 september. Men tjohei, den skal jo stå i kjøleskapet i tre timer eller noe, så vi burde vel egentlig komme oss hjem snart.
Jeg leser en finrar novellesamling av Pål Sundvor. "Dei elskande". Novellen jeg for øyeblikket leser heter "Studenten" og handler om en unggutt fra skoglige trakter som søker inn til byen for å studere filosofi. Den er ganske rar, men fin, også. Gutten er merkelig. ( Se her: )
Men jeg elsker den konservative nynorsken. Det er slik det skal vere! Slik skal det gjerast! Nydeleg. Jess.
Hoho, det skjedde noe artig i dag. Jeg sto foran speilet i mitt flotte, grønne, svartprikkete skjørt og min fine, sorte genser med hvite knapper på foran, nydusjet og frisk. Jeg snudde meg slik at jeg så meg selv fra siden, og ble rent paff da jeg oppdaget at jeg ikke så veldig meget lignet en gravid flodhest, og i ren, skjær overraskelse uttalte jeg et heller forbauset "Wow!". Dette er ikke hverdagskost, dere, så jeg tenkte at jeg, når jeg for en gang skyld ikke syntes jeg selv så grusom ut, skulle nevne det. Sånn, istedet for å skrive om alle gangene jeg tenker at jeg er stygg. Hihi. Også "Wow!", da, dere. Følte meg rent amerikansk, nesten.
Jeg har uhorvelige menger gulrotkake som jeg meget, meget gjerne vil donere bort. SKRIK UT, folkens!
Det finnes grenser for hvor mye jeg klarer å innta selv, og Andreas har ikke engang smakt på den. Men Endre ba tilogmed om mer. Det varmer, det varmer. Jeg syns den er passelig god, men angrer dog litt bittert (hoho) på at jeg iblandet så mye sitron i glasuren. Menmen, man lærer så lenge man lever.
Snart blir det vel banankake, tenker jeg. Aii, som jeg digger å bake.
Og i morgen skal jeg ringe Studenthelsetjenesten og spørre om jeg ikke kan få en aldri-så-liten gratis psykologtime, ettersom jeg stadig merker et voksende behov for dette.
Jeg burde også ringe til renserifaenskapshelvete, men blegh. Æsj. Jeg har klær der. Og mat. pasta&baconbiter, og salat ogog. Det har sikkert blitt muggent, hah. Håper mugget vokser seg stort og ekkelt og spiser de ekle sjefene!
Jeg savner de to genserne og Tom McRae-CD'ene, da. Men bare tanken på å dra dit og hente tingene... Æsj. Meri har ikke ringt og purret på meg, heller. Og jeg har ikke ringt Arbeidstilsynet. Ikke sjefene, heller. LIVET, ALTSÅ. HURRAMEGRUNDT, TAKK SOM BYR, ELLERS TAKK.
Trøøøtt.
Ooo, nå gikk hun jenta som satt ved enden av rekka der Andreas sitter. Hun blokkerte utsikten, men nå kan jeg fritt stirre på ham.
Meen jeg tenker jeg skal gå ut og sette meg i den røde sofaen som så myk ut og lese/sove. Jiha.
PS. Alle trykkleifer er grunnet ekstrem trøtthet. XD XD :D!!"=!
|
|
| Fin pike. |
[21 Sep 2006|12:56am] |
Jeg vil bare kunngjøre det faktum at thilianeth er en fantastisk god jente og en kjempemorsom, koselig, søt og klok internettsamtalepartner (og sikkert IRL også, men det vet jeg jo ikke enda, ettersom jeg ikke har møtt henne).
<3!
Edit:
Og nå er vi sæster. :D!
|
|
| dikt av ole pramli |
[20 Sep 2006|10:24pm] |
To fine dikt fra en diktbok av Ole Pramli. Kjøpte den på bokutsalg hos Deichmanske.
( Det ene. )
Det andre (som jeg kjenner meg enda mer igjen i enn det første. særlig om morgenen.):
(fraværets mål)
jeg plukker
fremdeles
dine hårstrå
av puten,
måler opp
avstanden til ditt fravær
én hårsbredd fra
drømmen
---
the end.
planen?
jeg sa: gjør som du vil. jeg klarer meg fint.
jeg vet ikke hvor mye løgn det var i den sannheten men
jeg tror det var fint lite.
og jeg lovte at jeg aldri aldri aldri mer
skal plage ham
med å ringe og sende melding når han er på universitetet. han skal ikke behøve å
føle seg forfulgt
selv om jeg bare ringte fordi jeg savnet ham og ville holde rundt ham og lurte på om han var på vei fra én forelesning til en annen og om vi kunne møtes i to minutter.
men det er vel ikke så rart. eigentleg.
det har vært så mye disse ukene. for begge.
han har vel inntrykket av at jeg forfølger ham? selvsagt føler han at jeg maser som en råtten oppvaskhanske. selv om jeg selv mener, subjektiv som faen, at jeg ikke har vært manisk kontrollerende. bare bittebittelitt.
men nei. alvorlig talt. det har vært spesialtilfeller all the way de siste ukene, altså.
selv syns jeg at antall dager han har vært på blindern til sent og jeg ikke har sett ham hele dagen definitivt er i overvekt i forhold til dagene vi har møttes. da jeg skulle til legen, for eksempel. eller da jeg fikk vite at jeg hadde kyssesyken og ikke fikk jobbe. og da jeg ville sitte med ham på venterommet før han skulle skifte bandasje på studenthelstjenesten.
og det er faktisk de eneste gangene jeg kan huske. han tenker sikkert annerledes. det virker nok mer, også. kanskje det er mer jeg ikke husker/vil huske.
men, dere vet. flisen i andres øye, bjelke i eget. slike ting.
så det går nok fint.
jeg klarer meg og viharikkekyssetidag og plutseligsittermanogsøkeretterledigebofellesskappåfinndåttenno.
jeg har venner og gitar og penn og iBook og internett og bøker og dikt og pensum og kjøkkenmaskin og sjokolade og gulrotkake.
og meg selv.
ikke minst.
må ikke glemmes.
"en får inte vära blöt, inte - bare bunta ihop och slå ihäl!" pleier mamma å si. og jeg tror ikke det er riktig svensk heller, men til mitt forsvar så kan jeg ikke svensk.
jeg er kvart dansk, mmmkay?
|
|
| Kunsten å hviske nesten-hemmeligheter lydløst til brusende, varmt, mykt, sovende blod |
[13 Sep 2006|09:06am] |
I går kveld var han så trøtt. Og han var så søt. Og jeg tenkte fanden heller, nå må du være modig. To let myself go, tenkte jeg. Lirket forsiktig av meg blygitteret som har omkranset hjertet mitt de siste dagene. Lot smeltet bly renne av meg i bittesmå dråper som lydløst traff gulvet og boret hull i det. Kravlet bestemt opp i senga og la meg inntil ham.
Jeg spurte om planen hans, og forklarte hva jeg syntes han burde tenke over.
Men han var så trøtt at han såvidt klarte å forstå hva han selv sa.
Den rolige, søvndyssende stillheten varte litt, men ikke for lenge, før jeg drepte den ved å si at jeg tenkte på noe alvorlig. Om han forsto hva jeg mente?
"Det er noe jeg ikke har sagt på en stund, ikke svart på selv om du har sagt det," sa jeg. Og han sa noe som at det er naturlig å ikke føle det akkurat nå, å ikke si det.
"Ja, men jeg vet ikke om jeg... Kommer til å klare det. Å si det igjen."
Jeg lå med ryggen mot ham.
Hodet mitt på brystet hans. Jeg lå våken en lang stund og hørte på tennene hans som klirret ukontrollerbart, som de gjør når han er i sovnefasen. Skvatt som vanlig til hver gang beinet eller armen hans rykket til.
Og jeg hørte på den tunge pusten. Lyttet nøye. Staccato åndedrag, mezzo forte.
Noen med slik pust, slik hud, slike øyne - de kan da ikke være annet enn uskyldige? De kan da umulig mene annet enn godt med sine ord og handlinger?
Jeg merket hvordan høsten i hjertet mitt lot glødende blader sakte dale mot bakken. Små ilddråper. Ilddråpene smelter rolig det syltynne laget av skjør is som gjør sitt beste for å beskytte en liten vanndam. Uansett om jeg vil eller ei. Bladene faller. Jeg kan prøve å fange dem, få hjelp av vinden for å blåse dem vekk fra isen, prøve å forhindre den i å smelte. Men ett lite blad treffer uansett isen. Alltid. Selv om jeg prøver å gjøre isen tykkere, hardere, kaldere. Ett lite blad er mer enn nok til å smelte den slik den smeltet der jeg lå med hjertet fullt av høst.
Jeg lå med vidåpne øyne og kjente varm, uskyldig bløthet under neglene mine. Spurvehjertet mitt dunket så hardt at det gjorde vondt i fingertuppene. Bittesmå, ildrøde ilninger av sårhet, smerte.
Øret mitt mot armen hans. Brusing av sovende blod.
Jeg bestemte meg.
Trakk pusten. Lot sårbarheten balansere ytterst på kanten av leppene mine.
"Jeg elsker deg."
Jeg sa det så stille at jeg såvidt hørte det selv.
Pusten hans stoppet i to sekunder, den hevede brystkassen hang i luften litt lenger enn den pleier, jeg knep igjen øynene, avslørt og usikker, hudløs. Hørte han det eller ikke? Bekmørke sekunder snek seg forbi øynene mine.
Tung, jevn pust. Staccato åndedrag. Mezzo forte.
Jeg lå våken en lang stund.
|
|
| navigation |
| [ |
viewing |
| |
most recent entries |
] |
| [ |
go |
| |
earlier |
] |
|
|
|
|
